portrett

La meg bare fortelle dere dette: Med mindre dere har selvtillit av en annen verden, finnes det ikke en mer effektiv måte for en dame i sin beste alder å miste sin på, enn å tilbringe flere timer med å stirre på sitt fjeslige forfall, både forfra og fra siden OG feste det til papir. Stereo deprimerende. Fortrengning umulig.

Særlig når du til slutt ser på elendigheten på pulten, hengende, surmulende, rynkete og jævlig, og må innrømme: Jo da, det ligner…

Øvelsen handler om å lære proporsjonene, og så , ved hjelp av speil, tegne inn sine egne trekk i malen. I strekteknikk.

Fyttihæææælsike.

Fra før av har jeg komplekser for å ha utstikkende hake, nå vet jeg at den er dritlang også. Haka mi er faktisk ca 25 % lengre enn den «burde» være, i tillegg til fortsatt utstikkende. Og geipen! Hæææælsike. Måtte ta flere pauser for i det hele tatt holde ut.

Posene over og under øynene går omtrent i ett, så det forenklet jo prosessen med å tegne området rundt øyet: Sirkel. Ferdig.

Kalkunhalsen var forsåvidt heller ingen overraskelse, men å tvinge seg selv til å studere den, plassere den, tegne den….Hææææælsike.

Tror på et tidspunkt jeg gråt en skvett.

Jeg kunne ikke avslutte selvportrett-øvelsene der, for da ville jeg aldri turt å gå uttafor døra igjen, så jeg jobber med ett tegnet etter foto nå. Viser frem hele senere. Jeg sliter litt med å få det til å ligne, men det gir jeg beng i, det viktigste er at jeg blir seende ung og søt ut.