Jeg var ikke sikker før jeg dro, men nå vet jeg hvorfor
“Ikke nett, ikke folk, ikke vei, ut å hente ved og ut å hente vann. Og verst av alt skulle det vise seg: Ikke klokke”:
-Det begrensede antallet sanseinntrykk/informasjon/oppgaver man har å forholde seg til
-Sjeleboten i de grunnleggende gjøremål, vann og ved
-Å sitte i en god stol å se ut
-Ro, tomhet, stillhet
-Fugler og dyr
-Å se og høre våren komme uten konkurrerende inntrykk
-Reisen i min egen historie og familiehistorien
Lærdomfra en seter:
-En dag er utrolig lang – og dermed full av muligheter – når den ikke spises opp av en skjerm.
-Jeg verken trenger eller har godt av så mye alenetid som jeg har trodd.
-Jeg ønsker å jobbe videre med tidsstresset mitt, med mindfulness, ikke selvkritikk eller selvkjeft.
-Andre har også lidd under tilstanden jeg har vært i. Det ønsker og klarer jeg å forholde meg til nå.
-Diverse lure ting i forhold til helse
-Jeg har denne uka bearbeidet traumene fra de siste årene ferdig. De skal alltid være der som en erfaring, men ikke lengre en negativ påvirkning eller begrensning.
Og: Nokiaen, helt uten nett, har fått et eget simkort, og er nå min faste telefon på dagtid hjemme ♥
Ikke nett, ikke folk, ikke vei, ut å hente ved og ut å hente vann. Og verst av alt skulle det vise seg: Ikke klokke.
Første dag:
Uvirkelig. Jeg har tenkt på det så lenge, planlagt det så lenge, jobbet så hardt for å få det til og gitt det så stor betydning at når jeg nå sitter her og ser ut over setervollen og ned til bekken der vi sjøsatte pinnebåter som barn – så kjennes det som å være i en filmkulisse.
Det har vært litt for spennende de siste dagene i forkant: Det så ut til at vi ville komme akkurat så midt i sesongskifte at det ikke ville være fremkommelig hverken med bil, ben eller ski. Eller båt for den saks skyld. Jeg og bror tok sjansen på ski, iom at vi egentlig trengte pulk for å få med alt som trengs i ødemarken for en uke, og det gikk akkurat: Dagen etter var snøen i veien/skiløypa borte. Men vi fikk en nydelig tur inn, 7 km er det, og oppfant muligens en ny idrettsgren, barmarks-ski, samtidig.
Bror dro avgårde igjen, og så satt jeg her da. Eller nei, jeg gikk. Og gikk, inn i alle rom, inn i uthus, rundt lykkja, så kjente steiner, klappet skigarden, lykkelig og litt vemodig: Mange gode barndomsminner knyttet til dette stedet.
Gjentok inni meg, og etterhvert høyt: Jeg GJORDE det! Jeg GJORDE DET!
Da jeg var ferdig mimret og vandret, ommøblerte jeg stua til et nydelig atelier med utsikt vestover. Flyttet det digre spisebordet inntil vinduet og dekket det med plast, og pakket ut pensler og akvarellfarger og oljekritt og blyanter og papir av alle slag. Men blekktegninger blir det ikke, for flaska hadde knust i bagasjen: Takk og halleluja for tette plastposer.
Fant barskapet, stjal litt likør, og så skjer det:
“Oppdaget akkurat at jeg også er uten klokke: Min gammeldagse Nokia har ikke klokke som automatisk stiller seg, og dermed vet jeg ikke om jeg er sulten? Trøtt? Må på do? Så langt (kort) i denne ekspedisjonen er dette min største utfordring.
Skal bare la alt synke inn resten av dagen (ettermiddagen? Kvelden?) tror jeg.”
Flyttet en gammel mosegrønn ørelappstol bort til vinduet i kammerset mot sør, noe som gav meg en nydelig utsikt (det er det for så vidt fra alle vinduer) ned mot myra og bekken (og en rovfugl jeg ikke greide å identifisere og som irriterte meg grønn): Perfekt for skriving. Men:
“Hvor mye ER klokka??? Er det for sent å gå tur? Skal jeg legge meg?“
Fant meg en stein et stykke ovenfor husene og satt der en stund og kontemplerte uttrykke “nissen ble med på lasset”.
“Prøver å få tak i B for å spørre hvor mye klokka er, men han tar ikke telefonen og risikerer å miste plassen som nærmeste pårørende hvis han ikke ringer meg opp igjen innen en halvtime. Vanskelig å håndheve iom at ikke har klokke. Drikker kakao halvblandet med likør så lenge, det hjelper litt. Langt igjen både til ro i sjel og åndelige åpenbaringer“
…Memory Lane/Healing Lane/Internetdetox Lane/What the Hell did I do now Lane:
Bare å velge, antagelig blir det alle. Ingen mening i det jeg skriver sier du? Ok:
Jeg skal på Reise igjen; ikke at jeg ikke har vært på turer de siste årene, flotte turer tom, men dette er altså en Reise:
Andre pinsedag, altså førstkommende mandag, reiser jeg langt inn i fjellheimen til en gammel seter uten strøm og nett. Ingen bilvei på denne tiden av året, mange km på bein eller ski med oppakning, ingen mennesker i mils (bokstavelig talt) omkrets. Der skal jeg være en uke – alene. Det eneste som er med (bortsett fra mat og nødvendigheter, herunder en flaske mjød) er tegne/malesaker, kamera, dagbok og turtøy. Telefonen blir igjen hjemme; jeg har skaffet meg en gammel Nokia som man kan ringe og sende sms med, og det var en trip down memory lane i seg selv å få den i hånda.
Bilde fra Google
Setra jeg låner er et sted jeg kjenner og var mye på da jeg var barn, men nå er det noen år siden sist. Takk snille utlånerne ♥
Men hvorfor i alle dager??? ser jeg for meg du spør deg selv: Syden er funnet opp, hoteller er funnet opp, storbyer, restauranter og severdigheter er funnet opp.
Og hvordan??? er kanskje også et spørsmål som melder seg: Jeg har jo ikke akkurat skrytt av min gode helse de siste årene, og dette høres krevende ut. Jeg svarer på det siste først: Et meget godt støtteapparat, med hjelpemannskaper både til reisen og her hjemme. I tillegg til det er jeg nå, endelig, etter mange år med begrensninger og dertil tilhørende forbannelser over det helsikes skrøpelige skroget jeg har blitt tildelt, friskere. Ikke noe mirakuløst, og heller ikke noe jeg har tenkt å gå i detalj om, men takket være helsevesen og egen innsats har jeg nå en kropp det går an å leve med og i.
Men veien hit har vært lang og smertefull, og da nærmer vi oss svaret på hvorfor, men for å få det må både jeg og du vente: For det første er jeg sannelig ikke helt sikker selv: Noen ganger har jeg (og sikkert flere enn meg) bare en sterk følelse av at noe er viktig. Slik er det med dette. Jeg vet det har noe med bearbeiding av sterke inntrykk og krevende opplevelser de siste årene å gjøre, og noe med nysgjerrighet i forhold til hva som kan skje kreativt på en uke under slike forhold å gjøre, og mer tror jeg, men det blir å vente på.
Jeg får ikke oppdatert underveis uten nett, men det blir skrevet dagbok på gamlemåten, og når jeg er vel hjemme håper jeg å kunne fortelle hva dette viste seg å være viktig for. Forhåpentligvis illustrert med noen gode bilder.
er ikke over enda: Så langt har dette vært en velsignet pause fra de mer krevende sidene ved livet mitt, en påminnelse om at jeg er mer, og kan mer enn å være pasient og klient. En påminnelse om gleder og muligheter og muligheter for gleder, en demonstrasjon av at selv om jeg må leve med begrensninger, så er det en uendelighet av verdier som kan skapes innenfor disse.
Muligheter og håp.
Utstillingen i seg selv går svært bra, med godt besøk og mye salg både for Eva og meg. Jeg har hatt fri et par dager nå i uka, men fom i ettermiddag er jeg på plass for innspurts-helga. Kom innom oss da vel 🙂
For første gang har jeg kombinert akvarell og akryl planlagt og i omtrent like mengder i et bildet, og DET var gøy: Gjennomskinneligheten og den duse effekten av akvarellfarger kombinert med de faste, opake akrylfargene gir masse nye muligheter. Ses godt her, med bakgrunnen og greina i akvarell, bladverket i akryl, og vannet/fossen begge deler.
Et enkelt triks for å unngå at akrylfargene løser opp akvarellen under: Fiksativspray. Er helt flaut å innrømme at jeg ikke har skjønt det før:-D
Jeg håper alle får en god, alternativ 17-mai-feiring i morgen ♥
Denne har hatt arbeidstittelen “moving floating rooted golden tree going places”, og sånt no kan man jo ikke ha som tittel. Så sannelig om jeg vet, men her er det:
Jeg prøvde hardt å unngå sommerfugler denne gangen. Det gikk kjempefint. Forbaska flagrefiller.
Bildet er hovedsaklig akvarell, med litt blekk og akrylmaling, på papir. Str. A3.
Alltid like deilig når maletørka gir seg: Man skulle tro man ble vant til det etter mange år, men hver gang den setter inn tror en del av meg at jeg har laget mitt siste bilde, og hver gang jeg plutselig er i gang igjen, oftest uten at jeg aner hva som gjorde at det løsna, er jeg like letta 😀
coronerer, coronerte, har coronert, skulle, ville, burde ha …
…dere skjønner greia.
Min kjære skal ha æren for å finne opp dette verbet, eller verbliggjøre dette egennavnet, som jeg tror kan bidra til å gjøre den nåværende tilværelsen vår både tydeligere og mer presis. Nyskapningen ble gjort i forbindelse med at vi snakket om alternative helgeplaner: Vi skulle egentlig reist til Belgia på fredag, men de planene ble jo coronert (stoppet pga corona), så nå må vi tenke alternativt. Men så er mulighetene begrensede så lenge vi coronerer (følger de til en hver tid gjeldende corona-retningslinjer), og coronasjon (eget ansvar i forhold til smitterisiko for corona) til samfunnet, både i lokal og global forstand, må gå foran egne ønsker og behov.
I et litt mørkt øyeblikk tidligere i dag så jeg for meg et scenario hvor jeg ikke kom til å ha noen form for reel-life menneskelig kontakt på et halvt år. Jeg er riktignok ikke spesielt sosial av meg, men det får da være grenser.
Øyeblikket gikk over, nett og telefon har vært raus med meg, og jeg er tilbake til mitt optimistiske jeg: Tenk alt jeg kan få gjort! Min kapasitet er riktignok fortsatt begrenset, men når jeg ikke skal ut av huset og hvis jeg ikke skal ha besøk, TENK alt jeg kan få gjort! Kanskje 2020 blir året jeg vasker vinduer!
Inntil videre har jeg vasket bilen for første gang på…hm… og lagt en plan om å lage et corona-bilde hver dag.
Nå snør det utenfor kontorvinduet mitt! Selv jeg som missliker snø mer enn børsfall og tørråte synes faktisk det var en fin variasjon i utsikten, som nå lenge har vært preget av …grått. Og mer grått.
Da jeg begynte på dette bildet var det fortsatt grått, og jeg tror det er noe av grunnen til at det ble slik:
Blås opp bildet på skjermen din, trekk pusten dypt inn og KJENN varmen fra våren som nærmer seg!
Snart folkens! Ikke gi opp! Om vi ikke akkurat har hvitveis-trær i vente, har vi ihvertfall livning i lundar og mykji lys og mykji varme.
