Ukategorisert

Utstilling galleri OMK 2025 oppsummert

Da har man landet etter en fantastisk uke (som strengt tatt sluttet for en uke siden, men her går det som vanlig litt treigt): Jeg tror aldri jeg og Eva har hatt så mye besøk, vi snakker masse folk i helgene; til tider var det trangt i lokalet, og selv på hverdager var det en jevn strøm av besøkende. Svært mange av mine, både familie, venner og bekjente tok turen, noe jeg er utrolig takknemlig for.

Noe av det beste ved årets utstilling var tilbakemeldingene: For det første tror jeg ikke jeg har fått så mange av dem noen gang, og i tillegg fikk jeg mange spørsmål angående teknikkene jeg bruker. Jeg er vanligvis ganske sjenert og derfor ukomfortabel med å ha fokus på meg, men når det gjelder bildene jeg lager elsker jeg oppmerksomheten og kan skravle som en foss :-D!

Her er utstillingen fanget på film (det er den eine kunstaren sjølv som las) tatt før åpning:

https://www.facebook.com/share/v/1CubE1j3E1/

På den negative siden: I år hadde jeg mindre salg enn jeg pleier å ha. Det kan være flere årsaker til det, men jeg tror blant annet prisstigningen har betydning, både i den forstand at mange, inkludert undertegnede, har mindre å rutte med til, la oss innse det, mer livsnødvendige ting enn malerier, og på den måten at prisene på maleriene har steget nesten i takt prisstigningen ellers. Det oppleves dyrt for mange, og det er det jo også, men prisene på materialer har heller ikke stått stille. I tillegg hadde jeg i år nesten bare store, les dyre, bilder, som krever både penger, plass og riktige omgivelser. Veldig forståelig: jeg hadde ikke hatt råd til å kjøpe et maleri på den størrelsen uansett hvor fint jeg måtte synes det var. Det som overasket meg mer var tegningene: Jeg hadde fått trykket opp et begrenset antall kopier av 4 motiver digitalt, og disse hadde jeg ventet litt større omsetning på enn jeg fikk.

Men man skal ikke forstå alt, og som sagt: Opplevelsen i sin helhet, besøket, tilbakemeldingene og ikke minst samarbeidet med makker Eva Meyer var herrrrrlig, og lokalet er allerede booket til høsten 2027!

I dag har jeg ryddet og vasket i mitt lille atelier og bestilt nye remedier til å lage bilder av. De er ikke egentlig til det formålet, men jeg fikk en slik fryktelig morsom ide 😀

Utstilling galleri OMK 2025 oppsummert Read More »

facebook-endringer

gallerigb (på facebook) legges ned. Bilder og kommunikasjon flyttes over til min egen side: Venneforespørsel til Gunhild Bræin for å følge meg 🙂

Facebook er ikke alltid min beste venn (eller noens, sånn teknisk sett), og selv om jeg har et greit forhold til profil-sida mi, har jeg etter hvert gått rimelig lei av begrensningene som ligger i gallerisida mi: Det er blant annet begrenset handlingsrom for å gjøre det jeg ønsker å gjøre med mine egne følgere og innlegg uten å måtte betale, og for en plattform som peprer meg med uønsket reklame synes jeg faktisk ikke det er greit.

For ikke å snakke om at jeg ikke kan disponere mine egne sider i forhold til hverandre: Prøvde lenge å slå sammen profilsiden og gallerisiden, noe facebook påstår skal være mulig…..DERSOM slik, sånn og på denne måten, men IKKE hvis slik, sånn og på dette viset. Og man blir sendt rundt på en helvetes rundreise som hver gang, dog ad forskjellige veier, fører deg tilbake til der du startet etter å ha fulgt ALLE steg de har bedt deg om.

Fru Bræin ble tilslutt drittlei (sinnafjes). Legger på en sommerfugl for å lette på stemningen:

facebook-endringer Read More »

not all who wonder are lost…

…var arbeidstittelen på dette bildet, men nå som det er ferdig er jeg usikker på om det er riktig: Den opprinnelige ideen innebar et faktisk vandrende menneske i bildet, men det endret seg til…. kan du se det?

Vi er inne i utstillingsår: I november blir det ny fellesutstilling med meg og Eva Meyer på OMK på Briskeby og det gledes! Og grues, som alltid 🙂

Har du funnet det enda?

Nå da?

Akryl og tusj på lerret, 50 x 70

not all who wonder are lost… Read More »

Scary lady…

Eller: «Grunnen til at jeg ikke tegner portretter»:

Det siste der var forresten unødvendig selvkritisk: Jeg kan tegne nydelige portretter (eller hva som helst egentlig) etter foto, men jeg har ingen naturlig forståelse for oppbyggingen av ansikter, enn si anatomi generelt.

Nuh!vel. Dette ble laget som en ren øvelse i bruk av tørrpastell, på digert bomullslerret. Det består av rundt regnet 10 millioner lag pastell, som er, igjen rundt regnet, det som må til for å få en dekkende flate med det mediumet.

Kjempegøy å lage 😀
Tørrpastell på bomullslerret 40×60

Scary lady… Read More »

rundtogrundtogrundt

Denne ble påbegynt i bakhagen i sommer, som en øvelse i å bruke fargeblyanter:

Jeg skulle bare teste og leke litt, og så balla det på seg: Det begynte å bli morsomt, det begynte å bli kult, og plutselig, 4 måneder og hundrevis av tegne-timer senere:

Kom gjerne med spørsmål om symbolikk og evt dypere mening. Eller enda bedre: Fortell meg om dere ser noe slikt 🙂

Fargeblyanter type billig, og tusjpenn på A3 akvarellark

rundtogrundtogrundt Read More »

crying tree

…og her kommer en akvarell: iom at jeg nå leker med å lage bilder ut i fra fantasien blir det lite å fortelle om inspirasjon, men: Med mindre man bor i en pappeske inni en større pappeske inni en lyd og lysi-isolert kjempestor pappeske blir vi seff alle inspirert og påvirket av noe. Uansett hva jeg fester på papir eller lerret kommer det fra flere steder enn bare min fantasi, men jeg opplever en større grad av autentisitet i det som ender opp på papiret nå enn tidligere.

Det innebærer for min del at det blir endel mørkere bilder, fordi de mer alvorlige sidene slipper igjennom.

let them come

Ofte har det vært lettere for meg å male det mørke i perioder hvor livet mitt ellers er overveiende lyst. Lurer på om flere har det slik?

crying tree Read More »

begynner å ligne noe

Har jeg fortalt hva som er hovedtemaet for denne maleperioden («Hei, jeg heter Gunhild og jeg er periodemaler»)?

Bort fra tanken om å burde lære mer, burde kunne mer, burde forstå mer, fri fra alle former for Burdisme egentlig.

Fantasien min er jo nærmest grenseløs, på godt og vondt, og jeg har strevet mye med å få den inn i det jeg har innbilt meg er akseptable former. Når jeg skriver det nå husker jeg ikke helt hva jeg tenkte på, men jeg tror det handler om den malen på hva som er en kunstner som jeg har skapt inni hodet mitt, og som jeg selv ikke har fått til å passe inn i.

Ingen bilder å se etter, ingen maler å passe inn i, verken teknikkmessig eller resultatmessig: Farger, materialer og teknikker etter innfallsmetoden, raske skisser, musikk som rister murveggene i kjeller-atelieret mitt. Resultat er, om ikke likegyldig så underordnet, prosessen er frigjørende 😀

Akryl og kull på lerret 70×50

begynner å ligne noe Read More »

Aftermath

Jeg var ikke sikker før jeg dro, men nå vet jeg hvorfor

«Ikke nett, ikke folk, ikke vei, ut å hente ved og ut å hente vann. Og verst av alt skulle det vise seg: Ikke klokke»:

-Det begrensede antallet sanseinntrykk/informasjon/oppgaver man har å forholde seg til

-Sjeleboten i de grunnleggende gjøremål, vann og ved

-Å sitte i en god stol å se ut

-Ro, tomhet, stillhet

-Fugler og dyr

-Å se og høre våren komme uten konkurrerende inntrykk

-Reisen i min egen historie og familiehistorien

Lærdom fra en seter:

-En dag er utrolig lang – og dermed full av muligheter – når den ikke spises opp av en skjerm.

-Jeg verken trenger eller har godt av så mye alenetid som jeg har trodd.

-Jeg ønsker å jobbe videre med tidsstresset mitt, med mindfulness, ikke selvkritikk eller selvkjeft.

-Andre har også lidd under tilstanden jeg har vært i. Det ønsker og klarer jeg å forholde meg til nå.

-Diverse lure ting i forhold til helse

-Jeg har denne uka bearbeidet traumene fra de siste årene ferdig. De skal alltid være der som en erfaring, men ikke lengre en negativ påvirkning eller begrensning.

Og: Nokiaen, helt uten nett, har fått et eget simkort, og er nå min faste telefon på dagtid hjemme ♥

Aftermath Read More »

Gunhild i ødemarken

Ikke nett, ikke folk, ikke vei, ut å hente ved og ut å hente vann. Og verst av alt skulle det vise seg: Ikke klokke.

Første dag:

Uvirkelig. Jeg har tenkt på det så lenge, planlagt det så lenge, jobbet så hardt for å få det til og gitt det så stor betydning at når jeg nå sitter her og ser ut over setervollen og ned til bekken der vi sjøsatte pinnebåter som barn – så kjennes det som å være i en filmkulisse.

Det har vært litt for spennende de siste dagene i forkant: Det så ut til at vi ville komme akkurat så midt i sesongskifte at det ikke ville være fremkommelig hverken med bil, ben eller ski. Eller båt for den saks skyld. Jeg og bror tok sjansen på ski, iom at vi egentlig trengte pulk for å få med alt som trengs i ødemarken for en uke, og det gikk akkurat: Dagen etter var snøen i veien/skiløypa borte. Men vi fikk en nydelig tur inn, 7 km er det, og oppfant muligens en ny idrettsgren, barmarks-ski, samtidig.

Bror dro avgårde igjen, og så satt jeg her da. Eller nei, jeg gikk. Og gikk, inn i alle rom, inn i uthus, rundt lykkja, så kjente steiner, klappet skigarden, lykkelig og litt vemodig: Mange gode barndomsminner knyttet til dette stedet.

Gjentok inni meg, og etterhvert høyt: Jeg GJORDE det! Jeg GJORDE DET!

Da jeg var ferdig mimret og vandret, ommøblerte jeg stua til et nydelig atelier med utsikt vestover. Flyttet det digre spisebordet inntil vinduet og dekket det med plast, og pakket ut pensler og akvarellfarger og oljekritt og blyanter og papir av alle slag. Men blekktegninger blir det ikke, for flaska hadde knust i bagasjen: Takk og halleluja for tette plastposer.

Fant barskapet, stjal litt likør, og så skjer det:

«Oppdaget akkurat at jeg også er uten klokke: Min gammeldagse Nokia har ikke klokke som automatisk stiller seg, og dermed vet jeg ikke om jeg er sulten? Trøtt? Må på do? Så langt (kort) i denne ekspedisjonen er dette min største utfordring.

Skal bare la alt synke inn resten av dagen (ettermiddagen? Kvelden?) tror jeg

Flyttet en gammel mosegrønn ørelappstol bort til vinduet i kammerset mot sør, noe som gav meg en nydelig utsikt (det er det for så vidt fra alle vinduer) ned mot myra og bekken (og en rovfugl jeg ikke greide å identifisere og som irriterte meg grønn): Perfekt for skriving. Men:

«Hvor mye ER klokka??? Er det for sent å gå tur? Skal jeg legge meg?«

Fant meg en stein et stykke ovenfor husene og satt der en stund og kontemplerte uttrykke «nissen ble med på lasset».

«Prøver å få tak i B for å spørre hvor mye klokka er, men han tar ikke telefonen og risikerer å miste plassen som nærmeste pårørende hvis han ikke ringer meg opp igjen innen en halvtime. Vanskelig å håndheve iom at ikke har klokke. Drikker kakao halvblandet med likør så lenge, det hjelper litt. Langt igjen både til ro i sjel og åndelige åpenbaringer«

Gunhild i ødemarken Read More »